Reisebrev fra Ingrid og familien i Forks, Seattle (USA)

16. Mars 2023

Jeg pekte på nordvest-tuppen av usa som startpunkt. På grensen til Canada, ute ved kysten. Mulig var det stedsnavnene «Forks» og «la push» som fanget underbevisstheten min. Langs kysten ligger en smal nasjonalpark som følger den raggete kystlinjen. Klippene er svarte og bratte, bølgene fra stillehavet dundrer inn i dem og kaster sjøsprøyten opp i solnedgangen. Det regner så mye at både vampyrer og regnskog trives her. Vi må legge opp turen og tempoet etter tidevannet og bølgenes rytmer. De gangene vi forsøkte å pushe oss igjennom fikk vi saltvann i nesa, sklei på tømmerstokker eller hadde noen desperat kavete forsøk gjennom buskaset på oversiden av klippene. En påminner om å jobbe med elementene. Leve i takt med dem. Som Makah folket, de innfødte, gjorde før europeerne kom. De ba ørnen og ulven om krefter, de tok hånden sin på de svære sedertrærne og spurte om tillatelse før de felte dem. Ga trærne fra seg et nei lot de det angivelig stå. I buskaset hoier vi pent til fjelløve og Bjørn og sier at vi kommer, og håper og tror de lar oss passere selv om vi banner og sverter. I de seks dagene vi følger kysten ser vi ingen ting til hverken bamse eller puma. De lot oss passere. Vaskebjørnen var mer opptatt av blåskjell enn oss, sjøoteren skvatt unna, rådyrene gikk rolig rundt camp, de hvithodede ørnene ble en kjent og kjær følgesvenn og sjøløven prustet oss heiende i mål. Vi gikk gjennom «hullet i veggen» og over de svarte strendene ned til la push, vi kom i mål! Seks dager og fem netter i ukjent villmark, sansene var skrudd intenst på, tidvis overveldende. Hullet i veggen føles litt som Alice sitt kaninhull, jeg blir usikker på om jeg har vært borte et år, en uke eller bare i en drøm. Vi har hatt en første etappe spekket med inntrykk. Nå skal de fordøyes i Forks før vi legger ruta videre.

Jeg har alltid elsket å reise, utforske og oppdage. En barnlig glede. Jeg tror det er nysgjerrigheten som er drivkraft, og mersmaken får jeg av den altoppslukende tilstedeværelsen og friheten. Hverdagen er hjemme, klokka legges bort og tid blir noe flytende. Blikket rettes opp og ut, jeg møter blikket til folk og lurer på hvem de er. Ser på detaljer og konstruksjoner, trekker inn lukten av krydder fra markeder og lukten av hav. Tærne graves ned i sand og jeg er mer i fotsålene enn i hodet. Jeg bare er, flyter med. I de senere årene har jeg oppdaget at friluftsliv kan gi meg det samme, kanskje bare enda mer intenst. Gleden over å reise sakte med sekk på ryggen har gitt meg og familien min mange fantastiske møter med naturen, folk og hverandre. Det å utforske sakte sammen med sønnen min kan gjøre meg like fengslet over barken på en gammal furu eller spindelvevet til en edderkopp som Eiffeltårnet og golden great bridge. I 2021 under pandemien gikk vi fra Oslo til Nordkapp. Et eventyr med sekk og en gjennoppdagning av eget land. Vi har siden vi kom hjem lurt på hvordan vi kan skape noe av det samme? Vi må rydde mer plass til livet i sansene. 1 mars satt vi oss på flyet til Seattle med 6 måneders visum. Reise langt, bli lenge, utforske sakte. Vi skal besøke slekt og starte på et mulig litt voldsomt prosjekt: gå usa fra nord til sør som familie. Vi får se hvor langt vi kommer, vi har i alle fall startet.

TEKST & BILDER: INGRID ALM

LAGT TIL AV REDAKSJONEN