Ungene løper i kryss med store favner av ull. Sauene ligger strødd utover, med føttene bundet sammen. Store rustne kjøkkensakser klipper flittig.

Det er mange lange timer siden sist vi så folk. Gjennom Mongolias folketomme sletter er det langt mellom tegn til liv og mennesker. Hele familien strømmer til bilen når vi stopper for å slå av en prat – be om veibeskrivelse – få bekreftet at vi er på riktig vei. Selv om «vei» ofte er en overdrivelse, oftest svake spor i sanden, antydning at at noen har kjørt her før oss mellom gresstustene som har kjempet seg gjennom det tørre landskapet.

Akkurat i denne dalen bor nomadene i et par jurter om sommeren. Gjeter sauene sine, følger de gjennom landskapet. Dyrene som gir de grunnlag for liv. Her ute i ingenmannsland møter jeg de når det er tid for å klippe sauene. Ungene er viltre av glede over uventet besøk, en av mennene viser meg hvordan de klipper sauene, i en innøvd bevegelse glir saksen kjapt langs hele ryggen av dyret. Ettermiddagslyset fanger de vakre fargene i silkebrokaden som en av kvinnene har på seg, der hun sitter omringet av et berg av ull. I en times tid stopper verden rundt meg – og lar meg synke inn i dette øyeblikket av total tilstedeværelse i deres liv.

Nomadelivet til tross har familien tilhørighet til disse dalene og slettene, steder de kaller hjem. De lever i ulike daler, flytter med seg tunge lass med tremøbler, planker og pledd og store filttepper som bygges sammen til jurter, her i Mongolia kalles de ger. De flytter sjeldnere på seg nå enn før, det blir flere ting å flytte på hvert år. Det sniker seg inn nødvendigheter som tilhører det moderne samfunn. Behov for telefon og internett er selvsagt like viktig om du bor i jurt under den store åpne himmelen eller i leilighet i byen - og ungene syns det er stas med Disney-prinsesser på t-skjortene sine, akkurat som barn overalt ellers i verden.

Livet er bundet til dyrene de gjeter – der sauene beiter, følger menneskene etter. Ullen selges og kan toves til tepper og tøy som blir vegger og tak i jurtene. Melk og kjøtt sørger for at de ikke går sultne.

Reisen er ni dager lang med bil gjennom Mongolia. Fra Ulan Bator og vestover – over de øde slettene, krysser duvende fjell. Vi kjører gjennom ørken, over hellige fjellpass. Endeløst vakkert. I dagevis har vi passert grønne daler, sanddyner, sletter – og plutselig kommet over bittesmå samfunn eller en enkel ensom geruten andre mennesker i mils omkrets.

Og her ute – timesvis etter siste antydning til folk og fe – møter vi denne familien som klipper sauene de eier. Med saks. Et tilfeldig møte – et øyeblikk på en lang reise – som lever videre som et varmt menneskemøte.

Kalde netter i jurten eller teltet.
Selv i varme sommermåneder blir det kjølig på kvelden.
Lurt å ha med et par sett med superundertøy.

Flere lag med ull er det som gjelder i Mongolias åpne landskap.
Det er mye fint kashmirtøy å få kjøpt i Ulan Bator.
I tillegg er tykkere gensere eller jakker med tekniske kvaliteter kjekt å pakke med seg hjemmefra – det blir fort kaldt og rått i teltet eller jurten. Isolerende lag, lue og hansker, og vindtett bukse og jakke er smart å ha med seg.

Skiftende vær, selv om Mongolia er kjent for over 260 soldager i året.

Gode sko er viktig i Mongolias mange ulike typer terreng og landskap.

Toalettsituasjonen i Mongolia er mulig en av verdens verste, sjelden vil du se et vannklosett.

Det er lite elektrisitet i ulendte strøk utenfor Ulan-Bator. Fra jurten til utedoen er hodelykten din beste venn.

Det er mye sand og støv i bilen og jurten. Pass på pakke klær og særlig elektronisk utstyr, i tette poser for god beskyttelse.