I det vi kliver av toget på Grua stasjon kl 14:55 slår det meg at jeg bare har antatt at ruten «Nordmarka på langs» skal være godt merket fra første steg på perrongen.

Heldigvis har jeg peilet ut et par holdepunkter på kartet, beregnet sånn noenlunde hvor langt vi kan gå per dag, og repetert ofte for meg selv hvilke stedsnavn jeg bør kunne for å følge med på skiltene underveis. Heldigvis er det godt skiltet – jeg vil si at det er lekende lett å følge stiene helt fra Grua og gjennom det mektige Nordmarka frem til hovedstaden.

Allikevel blir det mye vingling i veivalg helt fra start. Det er merket blåløype mot Mylladammen som starter loddrett opp Gruas slalombakke. Solen skinner mens vi får en bråstart på turen pesende opp bakken – men YR har meldt et passerende himmelfall om en times tid – så vi finner en krokete bakvei gjennom boligfelt før vi trasker langs bilveien opp til Mylla i håp om å kunne løpe fra regnet. Som selvfølgelig ikke er mulig.

Ved Myllsdammen følger vi blåmerket løype opp i terrenget – og etter en stigning på rundt hundre høydemeter åpner himmelen seg. Vi går over åpent terreng med glisne krokete trær når lynet slår ned like i nærheten – og torden som drønner rett over oss – og ruller sakte med oss på vei sørover. En pangstart på en tur som skal kreve mye av to nybegynnere: valpen Winston på 10 måneder som skal ut på sin første langtur og som nettopp har opplevd tordenvær på nært hold – og min første tur med tung sekk over flere dager.

Sekken veier rundt 25 kilo selv om jeg har pakket meget nøye for å skrelle vekk så mange kilo som mulig. Telt, liggeunderlag og alt annet av nødvendigheter for å sove ute – så er det mat til både menneske og hund som helt klart veier mest. Vi oppdager kjapt at stiene ennå ikke er ryddet etter vinterens store snømengder. Det er mye trær som er falne over stien som gjør det krevende å enten klatre over – eller krype under. Sekken gjør det ikke enklere, heller ikke mengden med nedbør vi får følge av den første dagen.

Nesten 15 kilometer går vi før vi kommer frem til dagens mål. Regnet har akkurat vekslet om til lett yr når vi ser Ålsjøen som ligger tilslørt i dis mellom grantrærne. En stor åpen gresslette er den perfekte camp plass, men vi fortsetter langs den venstre siden av vannet og følger en bred traktorvei. Mange svære trær er velvet over veien. Veien blir til en sti - og til slutt er det bare sporene av en elg som antyder at noen har gått her før oss. «Det er ingen skam å snu» er det noe som heter, allikevel gir jeg ikke opp planen om at det skal finnes noe bedre. En klassisk feil de fleste begår på tur, ikke sant? Vi kommer oss ned fra lyngkrattet vi har pløyd igjennom og finner tislutt en etablert leirplass like ved vannet. Her er det noen gode sjeler som har lagt igjen en del opphogd ved. Selv om alt er gjennomvått er det noe jeg kan bruke til å prøve å få tent et bål for å tørke sko og klær. Jeg spikker fine små fliser av de tørreste vedkubbene og bygger opp bålet ved å stable de oppå hverandre i en laftet firkant. To og to kubber på tvers i tre eller fire lag – kalles ofte for «pagodebål» eller «opp-ned-bål» – og helt øverst bittesmå flis. Siden alt av ved er så vått får jeg bålet til å starte på toppen med de minste og tørreste kvistene – med håp om at de større kubbene tørker og tar fyr etterhvert.

Fyrstikkene er våte de også, akkurat som resten av sekken. Det meste er pakket inn i vanntette pakkeposer, mens fyrstikkesken lå løst oppi vannkjelen. Et par minutters panikk brer seg når fyrstikkesken går i oppløsning for hvert stryk langs riveplaten. Heldigvis finner jeg en fyrstikkeske til i sekken – denne er pakket inn i en ziplock-pose, og aldri igjen vil jeg glemme å pakke fyrstikker og alt annet jeg trenger til å tenne bål i en helt vanntett pose i sekken.

Får kjapt skiftet til tørre klær og holder meg i aktivitet for å unngå å bli kald ved å få orden på camp og slå opp teltet. Hundens løpeline blir til en klessnor og henger opp de våte klærne til tørk. Etter en times intens oppfølging av bålet har de første vedkubbene begynt å tørke og det brenner endelig ordentlig. Bål av blaute kvaster, det er mestringsfølelse på sitt beste.

Skoene ligger nesten helt oppi bålet. Alt fra turbukse til de innerste ullplaggene henger så tett til varmen som mulig. Heldigvis har jeg med ekstra skift, et «campplass-skift». Tørre behagelige sko som jeg alltid skifter til etter en lang dag i fjellstøvler – og komfortable klær. Dette tøyet pakker jeg alltid i en egen separat vanntett pakkepose, slik at jeg alltid har noe tørt i sekken – som også holder seg rent.

Et stille slør legger seg over Ålsjøen denne kvelden, den lyse juninatten skaper en trolsk atmosfære. Knitringen fra bålet og vakene fra vannet er all underholdning vi trenger helt alene i skogen – og vi legger oss til en stille bønn om at klærne skal rekke å tørke for en ny dag gjennom marka.

Vi trasker tilbake til nordenden av Ålsjøen etter å ha studert kartet nøye. Det er ingen markerte stier som får oss fra denne camp plassen og opp mot Kollern – og bestemmer oss for at det er lettest å gå et lite stykke i retur enn å krabbe gjennom lyng og opp bratte fjellsider.

Et par kilometer følger vi en godt merket løype. Winston er lett på labben, nyter å løpe i sikksakk over sti og rulle seg i lyngen. Sekken oppleves stadig mer komfortabel på ryggen – fra å tidligere ha vært helt motstander av å bære tungt på tur, innser jeg nå at å bære en tyngre fjellsekk handler egentlig bare om trening. Og at sekken er god nok. Dag 2 er den komplette kontrast til gårsdagen. Solen skinner, vi nyter terrenget og følelsen av å ha hele skogen helt for oss selv – og synger og beundrer og danser smilende langs stien. Det er haugevis av blåbærkart, snart vil skogen være fylt av blå bær. Så blir stien smalere og smalere, til slutt begynner det å bli en gjettekonkurranse om hvilken vei stien egentlig går – og nå er det lenge siden vi så et blått merke på trærne? Det er tydelig at vi har forlatt den merkede stien for lengst – et sted baki der har vi tatt feil sving, hvor lenge siden var det? Kartkunnskapene er si som så, kan peke ut høydedrag, der er det en myr, identifisere koller og vann – men det er ikke helt klart hvor vi egentlig er på kartet. Vi tråkler oss gjennom myr og kratt – det er så tett – og halvannen time senere er det endelig der: en blå malingsflekk på et tre. Vi har funnet tilbake til stien.

De blå merkene er hyppige, så tett at du skal sjelden gå mer enn 100 meter før du bør se et nytt merke. Oppdager du at du ikke har sett et merke på en stund, så snur du deg tilbake på stien, kanskje er det rett bak deg. Markeringene går også i begge retninger, så du bør fort kunne oppdage om du har mistet stien, her gjelder det å være oppmerksom.

Dette er ikke eneste gang vi mister stien. Vi snur ofte – og de fleste gangene er det fordi vi tror vi helt opplagt følger den største og bredeste stien og går glipp av et merke – eller at trær har falt over slik at merkene ikke lenger er synlige.

Men i all hovedsak er det utrolig godt merkede løyper gjennom hele Nordmarka, det er et imponerende stykke arbeid av DNTs frivillige som både merker og rydder stiene.

Vi kommer oss opp på Kollern på 688 moh, det er så deilig å få litt overblikk over landskapet. Det er grønt og skog i alle retninger. Nordmarka er uendelig stor.

Det er bratt nedover fra Kollern, vi går ned mot Kalvedalen – det er store partier med nedhogd skog, men med litt detektivarbeid finner vi de blå merkene også gjennom her. Nede ved veien som løper ned mot Gjerdingen tar vi oss en velfortjent drikkepause ved bekken. Vi hører bjeller og bevegelser av dyr i nærheten som vi først tenker er sauer som gresser oppe i lia. Så blir lyden høyere og vi kan kjenne hvordan bakken begynner å vibrere, det buldrer rett bak svingen der oppe og plutselig kommer det en panikkslagen gjeng med kyr som gallopperer i vill fart nedover veien. Vi tar et byks ut i bekken, krabber oss opp på andre siden – og ser med gru tilbake på sekken vi måtte la bli stående i veikanten. Den unngår med nød og neppe å bli trampet ned i denne voldsomme nær-trampe-døden.

Når de siste kyrne har passert kan vi fortsette opp mot Roenseter. Ei seter der sauer gresser fredelig til tross for Winston som inntar posisjon som gjeterhund før vi må gå tett sammen for å komme oss rolig ned på andre siden av høyden. Herfra er det rundt sju kilometer igjen til Katnosa som er dagens etappemål. I flere timer hører vi klokkene fra både kyr og sauer, og etter «Pamplona»-opplevelsen tidligere er vi begge skvetne av å skulle møte store flokker av kyr i den tette skogen.

Selv om det har vært varme tørre dager den siste uken er det tydelig at gårsdagens enorme regnskyll har gjort godt for skogen – men samtidig veldig gjørmete for oss. Skoene er ennå ikke tørre etter gårsdagens tur, og stadig plumper jeg nedi gjørmete hull og sklir på steiner over vassdrag.

Det er varmt denne dagen, både jeg og Winston gjør vårt beste med å få i oss nok vann fra de fleste bekker vi passerer. Jeg har med en vannrenseflaske med et filter som gjør at jeg kan drikke rett fra bekken. Helt essensielt på en tur som denne, der sekken allerede er så tung at det ikke er fristende å bære mer vann enn nødvendig.

Godt timet er det i løpet av de aller varmeste timene går vi over det siste nedhogde feltet og de bratteste oppoverbakkene – men desto større glede når vi skimter Katnosa der nede mellom trærne. Belønningen er den perfekte campplassen på en gressplen rett ved vannet der vi begge kan kjøle oss ned og nyte sommersola etter 19 kilometer på bena denne dagen.

Etter å ha fått opp telt og lagt turtøyet til tørk – blir det langtidskokt kjøttgryte i en Firepot tørrmatpose til middag. Helt perfekt avslutning på dagen – og tidlig oppi soveposen.

Dagen starter tidlig ved Katnosa. Vi har valgt bort de blåmerkede stiene til å starte med, etter de siste dagene med prøvelser à la øvelsen «kronidioten» påMesternes Mesterav alle de nedfalne trærne på stien, velger vi å gå langs de store brede sykkelveiene som marka er fylt av. Det går betydelig fortere, gangfarten er nå oppe i 5,2 km/t til forskjell fra enkelte etapper dagen før som var nede i 2,3 km/t.

Vi passerer Sandungen. En liten bro kobler veien mellom Vesle Sandungen og Store Sandungen – og for å komme oss opp på Kikuttoppen, må vi avvike fra vår «vi skal bare gå på sykkelveien i dag»-plan og begi oss ut på de blåmerkede stiene igjen. Opp gjennom terrenget kommer vi til Askehøgda, et høydedrag som gir oss etterlengtet utsikt og oversikt over landskapet. Vi går i en eng av sødmende duft fra liljekonvall, det er spennende hvordan landskapet stadig endrer seg, selv om kartet sier vi bare går i en uendelig skog. Omsider kommer vi til Porthøgda, et nytt høydedrag med Nordmarkas neste høyeste punkt på 621 meter, etter Kjerkeberget – og kanskje turens høydepunkt. Dette er det første stedet hvor vi virkelig har utsikt, der borte i det fjerne kan vi skimte snøkledde fjell som kanskje er Norefjell mot nordvest. Et par kilometer til i kryss og tvers over rødmerkede løyper på Kikutmassivet kommer vi endelig til Kikuttoppen. 612 meter over havet, men langt fra den mest imponerende utsikten, den har forsvunnet bak alle trærne. Her oppe en velfortjent lunsj og en hvil for slitne tasser og føtter.

Det er bratt nedover til Kikutstua fra toppen. Du kan velge to løyper ned, den kortere ruten er tidvis svært bratt, men du får god hjelp av tau på veien.

For oss osloborgere som hverken går på ski eller sykler i marka er Kikut et myteomspunnet sted som vi bare har hørt om, men aldri sett. Derav enorm glede av å tusle ut av det bratte henget fra toppen og endelig se Bjørnsjøen og Kikutstua – og nyte en iskald cola etter en varm og lang dag.

Kikutstua er virkelig markas store samlingsplass. Her kryr det av folk, nesten overveldende etter å ha vandret nærmest hele alene gjennom marka de tre siste dagene. Siden vi startet på Grua har vi kun møtt en håndfull mennesker. Her på Kikut er også de fleste svært bevandrede på Nordmarkas stier, jeg blir overøst av turtips og rutevalg for morgendagens siste etappe helt hjem til asfaltgatene. «Gå over Middagskollen», «nei, gå over Kobberhaughytta», «gikk du forbi Sandungen uten å gå opp på Kjerkberget?». «Den fineste måten å avslutte Nordmarka på langs er å avslutte med å gå over Fuglemyra slik at du ender opp på Vettakollen».

Den kunnskapsrike markasyklisten hadde jo helt rett i alle tipsene sine, og skulle kanskje ha hørt på hva han foreslo. Men fra starten av hadde jeg en bestemt plan om at jeg hadde lyst til å gå gjennom Bjørnsjøhelvete og ende opp ved Hammeren, og ta bussen hjem derfra. Dermed ignorerte jeg alle de velmenede rådene og gikk i motsatt retning av alt som skulle være så fint. Skulle ikke gå mange meter før jeg forsto hvorfor det ikke er særlig fint eller lurt å gå langs sykkelveiene såpass langt «sør» i marka. Med Kikut som mål er det reneTour de France med «menn som pusher 50» på racersykler i trange tights. Vi hadde tenkt å finne oss en camp spot et sted her ved Bjørnsjøen, men veien tok oss stadig høyere i terrenget og lenger vekk fra vannet, slik at vi i den stressende sykkelløypa bare gikk og gikk så fort vi kunne – og plutselig hadde vi lagt hele Bjørnsjøen bak oss.

Ved Bjørnholt og Nordmarka skole får vi ny energi av at kjente stedsnavn var etterfulgt av korte tall på skiltene. «Ullevålseter 7». «Hammeren 8». «Skar 10». Vi smetter inn på en blåmerket løype og tar fatt på Bjørnsjøhelvete i håp om å finne både den kjente hengebroen og en egnet camp plass for kvelden – men det viser seg at ingen av de var å finne i dette området. I utgangspunktet kunne vi slått opp teltet hvor som helst, men vann var det aller viktigste å få tak i før vi kunne slå oss til ro.

Det ble noen tunge siste kilometere denne dagen. Winston som hadde trasket heltemodig hele veien begynte å protestere. Tidvis var det jo riktig vakkert landskap, kunne gjerne tenke meg å gå dette strekket ved en senere anledning, men akkurat denne dagen var det litt i overkant. Sultne, slitne, tørste – nytt mål for dagen ble etter sondering på kartet at vi skulle gå til Skjærsjøen. Bare et par kilometer til.

I anledning turen hadde jeg investert i ny fiskestang som ennå aldri hadde blitt pakket ut av sekken. Så denne kvelden var planen at vi skulle fiske og nyte vår siste natt i marka.

Mørbankede og haltende møter vi endelig veien igjen og kommer ned mot Skjærsjøen – og møtes av skiltet: «Drikkevann».

I ren utmattelse slo vi opp teltet ved siden av veien, nærmest i en støvfylt grøftekant med knusktørr lyng. Årets beste campplass. Det var ikke få syklister om stusset over plasseringen av teltet, men noen ganger må du sette et punktum av ren nødvendighet. Dagens lærdom er å slå camp i tide – sjelden blir turen bedre av å presse på fem eller ti kilometer til – og heller holde seg til den opprinnelige planen for dagens etappe. 28,8 kilometer ble det denne dagen – og selv om vi gikk nesten ti kilometer lenger enn planlagt – så vil jeg si at denne tredje dagen gjennom marka står igjen som den fineste, med Porthøgda og Kikut som soleklare favoritter.

Vi våkner av at vi igjen hører lyden av syklister som ruller forbi teltet. Kvelden før gikk jeg tom for strøm på telefonen – og de to batteribankene som jeg hadde pakket med hadde også takket for seg. Den ene batteribanken har vært brukt flittig de siste fire årene, så den har kanskje kommet til enden av sin livssyklus. Den andre som også fungerer som lys var rett og slett defekt, slik at denne burde aldri vært pakket med på turen – så til neste gang vet jeg at det er viktig å teste denne type utstyr før jeg tar det med på tur.

Uten klokke er det solen og starten på aktivitet på veien som får oss opp og ut av teltet. Slenger sammen teltet i rekordfart – både jeg og Winston er ivrige etter å komme oss ut av skogen – og hjem. Etter en times tid på veien når vi enden av Skjærsjøen og møter et par som kan fortelle oss at klokken er straks før åtte.

Vi nærmest løper de siste kilometerne ned langs Skjærsjøelva. Når enden er nær, da er turen virkelig over. Uten å vite hva klokken er venter vi tålmodig på bussen ved Hammeren, og midt i busslomme-frokosten vår kommer den endelig kjørende rundt svingen.

73 kilometer lykkeligere kom vi oss helskinnet gjennom Nordmarka. Et eventyr som gir deg en mektig følelse av å håndtere skogen og friluftslivet, teste kartkunnskaper, utholdenheten av å gå etter et bestemt mål over flere dager – og å klare deg helt på egenhånd mellom et uendelig hav av trær.

Du finner utfyllende informasjon om hver ting på pakkelisten nederst i saken.

• Fjellsekk. Osprey Aura AG 65 dame

• Telt.

• Liggeunderlag av skum: Thermarest Z-lite Sol liggeunderlag.

• Oppblåsbart liggeunderlag. Exped Synmat UL Winter.

• Sovepose. Mountain Equipment Helium 800 dame
• Lakenpose. Sea to Summit Reactor Extreme.
• Lampe og ladestasjon. Black Diamond Moji Charging Station Lantern.

• Hodelykt. Petzl Actik Core 450 lumen hodelykt.

• Lommekniv. Victorinox mulitverktøy.
  

• Turkniv. Morakniv Mora 2000.

• Gassbrenner. MSR Windpro 2.
  
• Gassbokser. MSR Isopro gass.
• Fyrstikker. Husk å legge de i en vanntett pose.
• Stekepanne. Eagle stekepanne i stål med teflon.
  
• Kokekjele.
• Tallerken. Kupilka 55 cl skål.
• Bestikk. Sea to Summit Alphaset kniv/skje/gaffel + Alphalight skje lang.
  

• Skjærefjøl.

• Termokopp. Stanley Classic Travel Mug termokopp 0,23.
  

• Drikkeflaske. Nalgene Wide Mouth 1 liter drikkaflaske.
  
• Termoflaske. Hydroflask Isolerende drikkeflaske 621 ml.
  
• Kaffetrakter. Helix Coffee maker.
  

• Tykke sokker. Icebreaker Mountaineer Socks dame.

• ullgenser.
• Tynn dunjakke.
• Superundertøy.
• Ullundertøy.
• Buff.
• Fjellstøvler.
• Joggesko. Eller annen tye sko du kan skifte til i camp.
• Regntøy.
• Pakkeposer til både klær, kjøkkenutstyr og mat. Disse bør være vanntette.
• Gorillatape
• Strips og førstehjelsputstyr.
• Våtservietter og antibac.
• To søppelposer.
• Solbriller og solkrem.
• Kart Nordmarka + kartmappe.

Noe jeg har glemt? Kom gjerne med tips og triks til smarte tingå ha med på tur.
Send oss en mail på redaksjonen@chillout.no

Dette sammenleggbare liggeunderlaget er det viktigste vi alltid pakker med på tur – om det så bare er en dagstur eller overnattingstur. Liggeunderlaget er isolerende og lett – og brukes både ved utekjøkkenet, på en benk, og tåler glør fra bål – samtidig som det brukes som første isolasjonslag i teltet.

For å sikre en god natts søvn er dette det viktigste du har i teltet. Dette legger du oppå Thermarest liggeunderlaget – da har du god nok isolasjon til at du ikke kjenner noe kulde fra bakken. Behagelig er det også. Denne type oppblåsbare liggeunderlag kommer i flere varianter – noen bredere eller lenger hvis du vil ha bedre dekning. Pass på at R-verdien er høy nok for å tåle kaldere netter.

Denne posen har vært med land og strand rundt både vår, sommer og høst. Er du en ordentlig frysepinne kan det lønne seg å hoppe opp til vinterposen Glacier 1000 – men dette blir fort litt i overkant når vi nærmer oss sommermånedene. Posen pakkes sammen til et lite format i en kompresjonspose – som jeg igjen pakker inn i en Osprey drysack – slik at jeg alltid frakter posen i en vanntett sekk. Vet aldri når himmelen plutselig åpner seg – eller noe i sekken har gjort alt vått. En superkjekk måte å «oppgradere» posen på er å ha med en lakenpose på de kaldeste nettene – det øker komforttemperaturen med mange grader – og var absolutt en vinner på denne natten ute.

Lakenpose i fleece, som skal øke temperaturen opptil 14 grader. Dette er det smarteste siste tilskuddet i pakkelisten, da jeg tidligere har gruet meg for at soveposen muligens skulle være akkurat litt for kald. Lakenposen er i mumieform og passer derfor perfekt i soveposen – bedre enn silkelakenposer jeg har brukt tidligere.

Mye lys i liten lampe. Lyset kan dimmes, har smarte kroker på undersiden slik at den kan henges opp i teltet – og kan lade telefonen din. Den lades opp via USB og kan også brukes med AA-batterier.

Endelig en skikkelig god hodelykt – som lyser opp selv de mørkeste skoger. Veier kun 75 gram, kommer med oppladbart batteri (eller kan brukes med AAA-batterier) og brukervennlig med kun en knapp på toppen som enkelt justerer lysmengde.

Denne er alltid med i sekken. Her er det vinopptrekker og liten kniv i ett – og andre fiffige verktøy skulle man trenge det.

Sylskarp og praktisk turkniv som passer like fint til utekjøkkenet som å spikke bålpinner. Denne er en ny favoritt!

Selvstående gassbrenner som kobles til en gassboks med en slange. Det store brennerhodet er supert for å fordele varmen jevnt i en stekepanne – f.eks når du steker pannekaker eller til et vaffeljern. Brenneren kommer med underlag og vindskjerm – og sammenlignet med andre brennere syns jeg denne lager veldig lite lyd. Er det helt vindstille er den nærmeste helt lydløs.

For kun en overnatting har vi pakket med to gassbokser. En på 227 gram (vanlig størrelse) og em mindre boks på 113 gram. Det skal gå helt fint å bruke en vanlig boks for en helgetur for to personer – men her har vi med en ekstra for å kunne bruke to brennere samtidig. Ikke glem fyrstikker eller lighter, dette pleier jeg å legge med i posen til brenneren, slik at den alltid er med.

Veier lite men oppleves veldig stabil og ordentlig. Teflonbelegget er non-stick med en noe tykkere bunn, fungerte helt utmerket til å steke andebryst. Enkelt å tørke av etter bruk ved rengjøring. Håndtaket kan brettes sammen – og denne kan du også bruke over bål.

Noe å spise av må du ha. Måltidet vi lagde i skogen denne gang fungerte uten tallerkener da vi danderte and og mangosalsa over lefser, men allikevel kjekt å pakke med noe å servere på eller fra. Kupilkaskålen var perfekt over blande sammen salsaen i. Jeg hadde også tatt med en tynn og lett tretallerken – denne ble brukt til å stable vafler på neste morgen.

Ordentlig bestikk er supert å alltid pakke med seg. Settet kommer med en liten karabinerkrok og til denne har jeg festet skjeen Alphalight som har ekstra langt håndtak – denne er spesielt kjekk til turmatposer når du må langt ned i posen. Pleier også å supplere bestikket med et sett spisepinner som er fint å bruke som redskap i stekepanne eller gryte – eller servering.

Jeg har pakket med en lett trefjøl som fungerer fint som «kjøkkenbenk» på tur. Her hviler det kjøtt og kuttes grønnsaker – det er fint å ha en fjøl eller større tallerken som avlastning eller servering. Tar litt plass i sekken, men så lenge den veier lite er den absolutt en favoritt for å kunne kokkelere ute.

Elsker denne koppen. Akkurat passe størrelse – og til forskjell fra turkopper av tre eller stål holder denne varmen lenge. Kommer også med lokk som skrus på – og et mellomlokk med behagelig drikketut.

Denne er alltid med på tur. Rommer mye, flasken veier lite i seg selv – og tåler kokende vann, som gjør at den også kan fungere som varmeflaske på de kaldeste kveldene.

Hvorfor trenger du en termoflaske i tillegg til Nalgeneflasken? Fordi noen ganger er det jo skikkelig digg når vannet holder seg ordentlig kaldt. Denne har jeg forøvrig med i byturvesken også – og fast plass på hjemmekontoret.

Sammenleggbar og superlett kaffetrakter som fungerer med et lite kjeglefilter. Settes rett over termokoppen – og hell over vann. Vipps er det kaffe til morgensolen.