Helt ytterst mot havet på Trøndelagskysten ligger en øy med en helt spesiell kombinasjon: der den ville naturen møter moderne arkitektur som er gjemt bort opp i bergknausene – eller helt nede i strandlinjen ved Hosnavika. Du kommer hit etter en kjøretur over Fosen, mengder med grantrær, rundt og mellom trange fjorder – helt til du møter havet og den 525 meter lange Stokkøybrua.

Stokkøya Strandhotell er målet for turen ut hit. Her bor du komfortabelt i rommene som har fått det lekefulle navnet SUB-lugarer –sove under bakken –men det høres verre ut enn det egentlig er. Hoteller er bygget inn i landskapet – et viktig prinsipp når det ble bygget, at det skulle gjøre minst mulig inngrep på landskapet. Rommene har alle en deilig utsikt ut mot stranden – og strandbaren: der venter et godt kjøkken og en solfylt uteservering. Det er også mulig å sette opp et telt på gressplenen – husk å booke plass på forhånd – her er det fullt av glade sommergjester.

32 kilometer fra fastland flyter det noen holmer og øyer helt ytterst i havgapet – der det skjer noe helt spesielt. En håndfull fastboende klamrer seg fast her om vinteren. Øya ligger rett over polarsirkelen, men knapt under mørketidshorisonten – slik at dagene farges i vinterpastell.

Lite folk og dagslys, det er likevel et aktivt øyliv året rundt: noen putrer i kjeler som blir til arktisk whisky hos Myken Destilleri, butikken er samlingspunktet for et par timers kaffeslabberas hver dag – og øya tiltrekker seg alt fler som gjør mer ut av dagens hjemmekontor ved å bytte ut byutsikt med storm i kastene rundt husknutene.

Når midnattssolen vender tilbake, gjør menneskene det likeså. Hytter og hus fylles av sommergjester. Hurtigbåtene legger om rutene sine til å enkelt få folk «ut til øyan» fra Bodø og Sandnessjøen. Det er mulig å overnatte på Myken fyr som byr på 360 graders utsikt over fastlandets nordlandstinder og det endeløse havet. Sommeren er krabbefest i naustene, kveite som dras opp på stang rett utenfor i storhavet – og flere spisesteder serverer kulinariske krumspring rett fra matfatet en kortreist båt unna.

Straks står øyas nye flaggskip ferdig; lageret med kallenavnet «whiskykatedralen» trer frem i glass og kraftige trebjelker der destilleriets tønner skal modnes i Mykens helt spesielle aura.

Sommerstid gjelder det å være tidlig ute med å bestille overnatting – men du besøker Myken best ved å oppleve øya utenom den hektiske fellesferien. Da får du både øy og øyfolket helt for deg selv.

Her er det mange gode elementer slått sammen i et turmål. En snau halvtime nord for Bodø finner du et lite stykke gresk strandliv. Stien snor seg langs havet på sølvglinsende svaberg mot stranden Auvika – og så får turen flere utfordrende elementer. Luftige klyv over dype sprekker, et par klatretak på de bratteste partiene – krevende nok for en halvannen times gåtur på rundt tre kilometer.

Belønningen åpenbarer seg på et høydedrag der du ser ut til øya Litlhovden og den dobbelsidige stranden som må være landets mest romantiske. En tynn stripe med kritthvit strand omringet av turkist havet på begge sider, du kommer deg helt ned ved å klatre nedover gjennom kratt og over store buldrer.

De fleste tar det som en dagstur – men orker du å bære med deg telt (og nok vann), så er dette et nydelig sted å overnatte og se solen senke seg i Lofotveggen i horisonten.

Tar toget til Finse, og etter en natt på Finsehytta vandrer jeg sakte gjennom Hallingskarvet nasjonalpark, oppover mot turens høyeste punkt over fjellet Sankt Pål. Stien er godt merket, noen steder må jeg forsere fossende nysommerelver på glatte steiner, drive balanseøvelser på vinglete broer – flere snøskavler er ennå ikke tatt av julisolen.

Den første dagen på denne tre-dagers vandreturen ender på Geiterygghytta i Skarvheimen. Her venter en nystekt vaffel og en velfortjent håndbrygget øl i solveggen etter rundt åtte timer på stien med matpakkepauser og fotostopp.

Riktignok skal det sies at de mer drevne i fjellvandring med tung sekk var fremme ved hytta et par timer før jeg kom traskende bortover i 15-tiden. Det spiller igjen rolle, ettermiddagen nytes ved det idylliske vannet etter stolt fullført etappe – belønnet med en bedre middag der vertskapet serverer ovnsbakt kylling som bare dager før vaklet rundt ute på tunet.

Dag to har noen oppoverbakker å by på, selv om turen går fra høyfjell ned til skogtettere terreng og stupbratte fjellkanter til Steinbergdalshytta. Rømmegrøt og spekemat til lunsj holder liv i deg hele veien ned til Østerbø. Her venter noen luftige partier, der stien klamrer seg til fjellhyllene, omringet av knehøyt hav av markblomster.

Den siste dagen, der lårene får kjenne på den tidvis heftige nedstigningen, og knærne skriker etter mål, går du i stum beundring for Aurlandsdalens råskap: Dramatiske juv og loddrette fjellsider rammer inn elv, skog og fossefall. De tøffeste bader i de stille fjellvannene, andre tar timelange piknikpauser i sola. De fleste jeg møter på stien, er så vel fjellvante par som nybegynnere – mesteparten går i et rasende tempo der de spretter bortover stien og nedover steinene. Men det handler jo ikke om å komme fortest frem – bare så lenge du rekker den siste bussen fra målstreken i Vassbygdi til Flåm.

I løpet av et par år har turen over Romsdalseggen blitt et av landets mest populære fjellturer. I den travleste tiden går du nærmest i kø, både til bussen som kjører ut til Vengedalen fra Åndalsnes skysstasjon - og oppover til platået og de smale stiene bortover langs tinderekken.

Hva er det som har gjort akkurat denne turen så umåtelig populær? Ikke bare er utsikten uslåelig – langs eggen kikker du bort på tungvektere innen norske fjelltopper som taggete Vengetind, Trollveggen, Kongen, Dronningen – og tinderanglere som klatrer Romsdalshorn. Rauma elv flyter vakkert der nede i den grønne dalen – og kikker du vestover er det mektig hav.

Men først og fremst er det kombinasjonen av at denne turen er lett tilgjengelig fra Åndalsnes – som kan nås med Raumabanen hvis du kommer østfra, buss fra Ålesund eller Molde – og at turen tar deg fra fjellet rett tilbake til sentrum av Åndalsnes. Nedstigningen fra Nesaksla er tøft for lår og knær, her er store deler av de bratteste partiene bygget om til trapper av sherpaer fra Nepal – og så får du med deg et siste høydepunkt: Rampestreken som stikker rett ut fra fjellsiden over Åndalsnes - der blodpumpen får kjenne på et siste høydekick. Turen er ca. 10 km lang og du kan beregne rundt 7-8 timer.